Så... jeg tror ikke det finnes et mer klønete menneske enn meg. Jeg mener, hvem andre klarer å tryne midt i gata, bare dager før man skal flytte til Liverpool, og ryke leddbåndet i høyre ankel?
Ingen over, ingen ved siden - kun meg.
Jeg kom ut fra tannlegen og skulle gå til farmor der min mor ventet på meg. Jeg gikk selvsagt helt i mine egne tanker som jeg alltid gjør, og skulle gå over veien . Jeg var forberedt på at det var en kant ned, det er jo alltid det fra et fortau. Jeg gikk, jeg falt, jeg ble liggende. Midt i veien.
Det jeg ikke var forberedt var den ekstra lille asfaltbiten som var asfaltert inntil fortauet for at det skal bli enklere for biler å kjøre opp på fortauet og parkere. Jeg gikk ned fra fortauet akkurat der denne lille asfaltbiten sluttet og gikk på trynet. Jeg fikk foten vridd under meg og klarte ikke reise meg igjen. Jeg dro meg tilbake til fortauskanten og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, men jeg skjønte jeg måtte ringe kjære mor og be ho komme og hente meg.
Jeg ble sittende der halvveis gråtende og med halve munnen bedøvd (etter et vondt tannlegebesøk) og nesten ingen brydde seg! Det var en bil som kjørte litt sakte forbi, stoppet og rygget tilbake for å høre om det gikk bra med meg, og det var det! Det gikk andre mennesker forbi, en del ungdomsskoleelever, men ingen av de stoppet og spurte hva som hadde skjedd. Trodde de jeg var full eller narkoman eller noe slikt? Blir litt oppgitt av det nå når jeg tenker på det etterpå.
Mamma kom i hvert fall og vi dro til legen. Legen min har selvsagt kontor ca. 25 trappetrinn opp i lufta, så det var jo et prosjekt i seg selv. Jeg hinket (med hjelp av mamma og kontordama) bort til disse trappetrinnene, og dro meg selv sittende opp trappen mens mor og kontordame gikk småleende ved siden av. Det var jo ganske komisk, så jeg klandrer deg ikke om du ler nå. Fra legen ble jeg sendt til røntgen der vi ble sittende og håpe på at det ikke var brudd. Heldigvis var det ikke det, leddbåndet var røket og jeg måtte dra hjem igjen på krykker. Jeg må ta noen piller og må prøve å overleve når mamma maserer inn en type gel i foten min.
Det gjør vondt, og jeg klarer ikke gå på foten, men håper jeg ikke trenger krykker når jeg flytter på mandag. Det vil passe litt dårlig.
Konklusjon: Jeg er veldig klønete og har utrolig dårlig timing.
