Hadde jeg tatt meg vann over hodet? Jeg? Flytte til Liverpool? Alene?
Nja... Det har jo gått tålig greit da. Et par stopp på veien bare;
Det begynte egentlig 6 dager før jeg skulle reise - tirsdag 19. august - den dagen begynte hos tannlegen og endte opp på røntgenavdelinga på (snart ikke-eksisterende) Halden Sykehus. Det har jeg jo allerede skrevet om, men bare for å oppdatere hukommelsen til noen av dere (jeg vet den kan svikte) så falt jeg altså midt i gata i byen, tråkka over, røk (ikke bare strakk, men RØK) leddbåndet i høyre ankel, dro til legen som sendte meg til røntgen for å være sikker på at benet ikke var brukket (heldigvis var det ikke det) og dro så hjem for å slappe av, spise piller og få en svært vond fotmassasje av mamma (ikke misforstå - mamma masserte bra ho, bare jeg som hadde vondt i foten + at jeg er jo ganske pingle). Var dette egentlig en advarsel? Gud som hinta til at jeg kanskje ikke skulle dra til Liverpool likevel? Selv tenkte jeg bare: Jaja, greit å få det unnagjort før jeg reiser da..
Etter noen dager liggende for det meste rolig og se på OL (Go håndballjentene!!) kunne jeg omsider halte uten krykker og regna med dette kom til å gå så fint.
To dager før jeg reiste - lørdag 23. august (Da jeg forresten var 21 år og en måned! ...Off jeg begynner å bli gammel...) - begynte jeg å pakke. Ja dere kjenner jo meg. Jeg skal bo tre år i Liverpool, og jeg begynte å pakke TO dager før jeg reiste (ble jo satt litt tilbake i og med at jeg hoppa rundt på krykker, men likavel...). Jeg begynte ikke en gang på morgenen den lørdagen, men etter at farmor og farfar hadde vært på middag på ettermiddagen! Ble omsider ferdig med å pakke søndag i 13-tiden, da vi reiste til Drammen til tante Sissel og onkel Tor (for de som ikke har fått med seg det ennå; Mamma og tante Sissel skulle være med til Liverpool for en uke). Min søster Agnethe og min niese Gabriella kom på besøk, og lille Gabriella hadde litt vanskelig for å skjønne hvorfor ikke hennes favoritt-tante Taati (altså meg) ikke klarte å sitte på den lille barnestolen ved det lille barnebordet (det var ikke fordi jeg var for tung altså, det var fordi foten ikke klarte det!) sammen med henne.
Vi oppdaget da - en dag før vi skulle reise, altså søndag 24. august - at koffertene mine var altfor tunge. Vi skulle reise med ryanair og de tjener jo sine penger på bagasje og overvekt (på bagasjen, ikke på menneskene!). Jeg hadde betalt for tre kofferter, hadde ikke lov til å ha mer enn 15 kg sammenlagt for det - altså gjennomsnittlig 5 kg per koffert (som koffertene nesten veier uten bagasje i). 120,- pr kg overvekt regna vi ut kom til å bli en betydelig stor sum. Jeg hadde 25 kg over (vi har ikke vekt hjemme, og jeg klarer ikke kjenne på det sånn uten vekt), så dere kan jo regne selv hvor mye det kom til å koste meg. Så vi begynte å pakke om - jeg hadde jo regna med overvekt, men tenkte en litt mindre sum. Vi tok ut alle ting - altså alle dvd'er, alle bøker, spill, mappe med bilder, dyne, håndklær og sengetøy, og pakket ned igjen alt tøy, sko, bamse, ordbok, kun én skjønnlitterær bok og toalettmappe. That's it - jeg som aldri har brydd meg særlig om klærne mine og er veldig glad i tinga (les: dvd'ene) mine måtte legge igjen alt og kun ha med meg masse kjedelige klær for de veier jo ingenting! Jeg klarte likevel å få 16 kg overvekt, men det fikk gå, jeg kunne ikke ta ut mer nå. Jeg fikk heldigvis med meg data og mandolin (for de av dere som ikke har fått med der det: Jeg har lært å spille mandolin i sommer! Jeg lærte det på fiolinen :P), men det var jo håndbagasje så det va'kke no problem. Her burde jeg hvert fall tatt hintet, hvem andre enn meg må pakke om kvelden før man skal flytte til en annet land for tre år?
Så kom dagen vi skulle reise. Vi skulle ta buss fra Drammen til Torp noe som gikk veldig greit, vi kom oss trygt frem. På Torp stilte vi oss i feil kø, selvfølgelig. Jeg spurte faktisk på forhånd hvilken kø vi skulle stå i, men likevel klarte det altså å bli feil (hvis jeg hadde fått en femøring for hver gang jeg på en eller annen måte kom i feil kø hadde jeg ikke trengt støtte fra lånekassen nå, så det var ikke så veldig overraskende at det ble feil). Vi fikk sjekket inn og det gikk greit, til tross for at dama var litt vel stressa (jeg ble litt irritert), og gikk for å betale overvekta (på bagasjen, ikke på oss) som ble 1900,- så det var brukbart. Gikk gjennom sikkerhetskontrollen som også gikk greit, det pep ikke på noen av oss, og jeg begynte å tenke at nå var vi vel ferdige med de meste uhella. Jeg tenkte vel det litt for tidlig ja.
Vi titta ikke ordentlig på klokka og fant ut at vi rakk å spise litt før vi skulle gå om bor på flyet. Vi satt oss ned og mor og tante gikk for å kjøpe mat (jeg måtte hvile foten). Tante kom med sin mat, og mor kom etter. Mor klarte å søle ut kaffen sin, rett ved noen utenlandske (engelske, kanskje? husker ikke) mennesker som hjalp til litt. Mor fikk ny kaffe - vi oppdaget tiden, mor helte i seg den nye kaffen og vi skyndte oss avgårde med baguetten i hånda (jeg hadde egentlig wraps, da.. men likevel). Vi gikk bort til køen til vår gate der min tante plutselig ikke kunne finne boardingpasset sitt. Er det mulig å være såå uheldig? Hvorfor skal liksom alt sånt skje meg eller de som er rundt meg der og da? Hvorfor kan det ikke fordeles litt mer gjevnt? Travis' fine låt "Why does it always rain on me" spilles ofte inni hodet mitt.
Nå er dere vel spent på hva som skjedde videre? Jo det skal jeg fortelle; Jeg ble stående å vente mens mor og tante gikk for å følge sporene våre bakover i tid (noe som ikke var så vanskelig siden vi hadde etterlatt oss et par kaffeflekker her og der). Tante gikk for å sjekke toalettet og spurte en vakt om hva vi skulle gjøre om de ikke fant det, mens mor gikk tilbake til kafeen der vi hadde sølt kaffe og stukket av i all hast. Og der på bordet vi satt ved lå boardingpasset! Både jeg og mamma huska at vi hadde sett det da vi gikk fra bordet, men det lå opp ned og vi hadde tenkt at det var bare en sånn hvit papplate som ofte ligger under baguetten når den er pakka inn og hadde ikke tenkt mer over det da vi gikk fra bordet sist. De kom tilbake til meg med boardingpasset og herfra og til vi kom til der vi skulle være i Liverpool gikk det tålig greit, ingen flere STORE uhell, i hvert fall (selv om tante klarte å snu posen med Maltesers (sjokoladekuler) opp ned og det meste falt ut på gulvet). Ja, også da vi egentlig skulle kjøpt adapter på flyplassen kjøpte vi en pakke kjeks i stedet, så vi gikk et par dager i Liverpool uten å kunne lade telefoner, føne håret og diverse.
Jeg skulle ikke flytte inn før 1. september, så vi skulle bo en uke på Sampson Place - Serviced Apartment (legg merke til navnet, for det er et sted dere ikke bør bo når dere kommer og besøker meg). Da vi kom dit fikk vi vite at den leiligheten vi egentlig skulle fått var blitt utleid en natt lenger, så den vi fikk var ikke den vi egentlig skulle ha, men vi skulle bare ringe om vi trengte noe og om vi ville bytte dagen etter. Det fant vi fort ut at vi ville. Leiligheten var fin og ren den, men manglet lys i stue og på rommet mitt, det var et håndkle for lite, det var ingen kjeler eller stekepanne på stedet, kun én sofa (som det ikke var så veldig god plass i) og ingen stoler eller bord på kjøkkenet og det var en del andre småting. Dette blir et langt innlegg, men det er vel ikke no nytt.
Vi bodde en natt i den leiligheten og ringte i ti-tiden neste dag for å si at vi ville bytte leilighet. Det skulle gå i orden, de skulle finne noen som skulle vaske leiligheten og hjelpe oss å flytte dit. De sa de skulle ringe opp igjen. Så vi ventet. Og vi ventet. Og da klokken ble tolv-halv ett og ingen hadde ringt eller kommet ringte vi igjen og fikk da beskjed om noen skulle komme klokken to og flytte oss. Så vi fant ut at vi skulle gå og ta en rask titt rundt Liverpool Cathedral (som faktisk er verdens største anglikanske katedral - mye som er verdens største, beste, første og fineste i Liverpool - i følge dem selv). Vi fortet oss tilbake slik at vi skulle være klare klokka to, men kom det noen? Nei. Vi ventet.
Plutselig hørte vi masse roping også kom det en dude løpende gjennom parken foran huset vi var i. Mamma, fantasifull og krimlesende som hun er, sier: "Se, der løper det en tyv." Og rett etter at hun har sagt det (vi ler jo litt av hvor teit det var), hører vi en sirene og jeg ser at duden løper over veien på andre siden av parken, han ser politibilen komme borti veien også gjemmer han seg under en blå varebil! Det var helt merkelig å se på. Han løp over veien rett foran politiet, gjemte seg under den varebilen og så trodde han at de ikke kom til å se han?!? De gjorde selvsagt det og det kom to små politibiler og to sånne store som skal ha fanger baki til og de putta duden med hånda i håndjern på ryggen inn i en av de store bilene. Det var som ha sin helt egen C.S.I. i stua (eller rett utenfor vinduet, da)!
Etter at jeg hadde ringt enda en gang kom det endelig to vaskedamer som ga oss nøkler til leiligheten vi skulle flytte til. Leiligheten var ok, den hadde det vi mangla oppe - men mangla et par småting som vi bestemte oss for å kjøpe selv - orket ikke vente enda en dag på at de folka skulle få ut finger'n. Resten av uka gikk helt fint, vi handlet, spiste og var turister. Vi så Albert Dock, Matthew Street (gata der The Beatles starta), Anglican Cathedral (som er helt enorm), LIPA fra utsiden (selvsagt), Chinese Arch (også den største utenfor Kina), tok en runde med en turistbuss og ble kjent med byen.
Mandag 1. september kom, mor og tante skulle reise hjem og jeg skulle flytte inn. Vi tok taxi til der jeg skulle "sjekke inn" og mor og tante skulle reise videre til flyplassen når jeg hadde kommet meg på plass. Selvsagt ble det tull. Det blir jo alltid tull med meg. Av en eller annen grunn hadde ikke betalinga av leiligheten gått gjennom (ja, vi betaler nemlig alt på en gang her) så det tok litt tid. Jeg måtte gi nye kortdetaljer som selvsagt ikke tok en så stor sum, og måtte vente. Mor og tante måtte reise før jeg fikk sted å bo så det ble en litt trist avskjed og jeg ble stående der uten sted å bo... Men det var selvsagt ikke noe problem, jeg fikk bo her for det:) De trakk litt av summen på mandag også ga jeg de nye kortdetaljer i går så nå er det i orden! Leiligheten er betalt, jeg har sted å bo, med internett og alt! Jeg måtte selvsagt ut og kjøpe dyne, pute og sengetøy og da jeg kom tilbake kom jeg på at jeg hadde glemt å kjøpe laken. Søren og... Så oppdaget jeg at i den pakka jeg hadde kjøpt med pute og dyne skulle det også være en overmadrass (jeg trodde det var det det betydde).. Det var ikke en overmadrass, det var et sånt vanntett halvveislaken til å ha under lakenet (sånn i tilfelle man skulle være uheldig på nattan), men jeg orka rett og slett ikke å gå ut en gang til den dagen og kjøpe laken så den første natta i leiligheten lå jeg sammenkrølla i senga med dyna bretta over og under meg, jeg sov jo, men våknet relativt tidlig på tirsdag morgen, og litt vondt i rygg og nakke.
Så nå sitter jeg her i det O, store utland, kjenner ett menneske og det er en av mine flatmates (de andre to har ikke kommet ennå) og han heter Jack og skal studere historie på et av de andre universitetene her. Jeg har ingen filmer å se på, ingen bøker å lese (leste ut boka mi på mandag), men jeg har det veldig bra for det:) Hehe. Om to dager er første skoledag på LIPA og så er det Freshers Fortnight i to uker fremover, før vi begynner skikkelig med forelesninger og slikt. Jeg skal prøve å skrive oftere så det ikke blir så sinnsykt lange innlegg som dette hver gang.. nå skal jeg ut og kjøpe meg en vannkoker (klarer meg ikke uten)! Prekæs! (eller See you later, som vi sier her)
