Housemates, show, piano og en rekke bilder...

Sophie: You should write about us in your blog!

Nia: Bloggiblog blog

Presenting Nia og Sophie, de rødhårete tvillingene som ble skilt ved fødselen og har bodd på hver sin kant av England fram til de fant hverandre i Liverpool, september 2008!

Man skulle i grunn nesten tro det var sant også. Samme musikksmak, samme klesstil, samme høyde, samme hårfrisyre og hårfarge... vel i grunn ikke nå lenger, siden Nias egentlige hårfarge er brun og hun har gått tilbake til det.. + at hun lot meg klippe håret hennes med min fine hårklippermaskin, noe Sophie aldri i sitt liv ville latt meg gjøre! Sophie og Nia er to av de jeg tilbringer mest tid sammen med, og også to av de jeg skal bo med neste år. Yes, du leste riktig, sted å bo for neste år er already sorted out, coz' that's how we roll in England! Jeg skal da flytte fra den ene katedralen til den andre, og jeg har hørt rykter om at kirkeklokkene på søndager er enda verre der... 

Så vidt jeg har skjønt har vi et helt hus. 5 rom, kjøkken og bad. Så det er meg, Nia, Sophie, Sophie (ja, det stemmer 2XSophie, ikke forvirrende i det hele tatt) og Becca (forkortelse for Rebecca).  Og det er selvsagt Sophie  og Becca jeg har satt inn bilde av her! Vi skal da bo sammen i Cathedral campus neste år, og muligens året etter der også.

 

Kan i grunn ikke skrive om alt som har skjedd siden sist jeg skrev, prøver jo å ikke skrive så alt for lange innlegg (+ at det er veldig lenge siden sist jeg skrev!!).. Men jeg kan jo skrive litt om hva som har skjedd i 2009! Som nevnt klippa jeg Nia's hår, og det ble faktisk ikke verst i det hele tatt! Jeg kan ikke klippe hår med saks i det hele tatt, får det ikke til! Men jeg er blitt mester med den shaver'n. Jeg shava også håret til Jesse samme dag, men han klarte ikke å holde fingrene borte fra maskina og klarte å shave litt av håret ned til 3mm... så jeg måtte fikse det... Gutter og tekniske saker.. funker ikke.. men er her i hvert fall et bilde av mitt kunstverk (altså Nia).. Ikke verst, eller hva?  Jeg gjorde det der! 

På skolen har vi hatt et prosjekt gående siden i høst. Vi skulle sette opp et show en kveld på et sted som heter Casa, en pub, og det kunne ikke bare være at vi satt opp et band. Gruppa mi hadde planlagt et Burlesque show, og vært ganske i rute hele veien. Klassen var delt in i seks grupper og ca 1 og 1/2 uke før showene ble jeg spurt om å spille for to av de andre gruppene sine show! Litt i siste liten, men jeg sa jo selvsagt ja. For den ene gruppa skulle jeg spille musikken for en skotsk Ceilidh dans.. Det var i grunn moro, duden som styrte greia var en 70 år gammel mann som når jeg sa jeg var norsk begynte å synge "Ja, vi elsker" på norsk! Og så snudde han seg rundt og snakket flytende spansk med den spanske trekkspillspilleren! Jeg var LITT imponert. Min fiolin ligger jo i kassa si hjemme på rommet mitt i Norge, så jeg måtte låne fiolinen til ei jente som heter Mia. Å spille på et instrument som ikke er ditt er jo en utfordring i seg selv, å skulle spille på et instrument som ikke er ditt når du kun har hatt to dager øving er i grunn enda verre.. men det gikk. Den andre gruppa skulle sette opp et danseshow forskjellig dans fra hele verden.. De var desperate etter innslag og lurte på om jeg kunne spille noe typisk norsk eller et eller annet.. (jeg kan jo som kjent definitivt ikke danse..) Jeg sa ja igjen, og fant meg en gitarist, bassist og en som spilte Djembe (afrikansk tromme), vi øvde kun én time, samme dagen som vi skulle framføre det. Det gikk veldig bra om jeg får si så selv, har fått veldig positiv tilbakemelding i dagene etterpå. Nia og Sophie filma mens vi spilte, og jeg prøvde alt jeg kunne å laste opp filmen her, men det ville av en eller annen grunn ikke funke... 

Min gruppe satte opp en aften med burlesque! Det var ganske interessant... Vi slo sammen showet vårt med en annen gruppe, og gjorde hele greia til en 20-30-talls jazz/mystisk greie.. Starta med Murder Mystery (dvs. lite skuespill, gammel dame drept, publikum gjetter på hvem morderen er), jazzpianist og saxofonist som improviserte litt, jazz-sanger, saxofon-battle mellom to av de beste i Liverpool og kvelden endte med Miss Dani California uten en tråd! (vel, hun var ikke helt naken da..) Kvelden var i det store og det hele veldig vellykka, vi hadde fullt hus og jeg tror alle likte showet (i hvert fall den mannlige halvparten). 

Jeg gikk meg en tur til byen lødag for en uke siden... skulle kjøpe meg en skjorte og en skulderstøtte til fiolinen jeg hadde lånt meg.. Gikk hjem igjen med med skulderstøtta, uten skjorte, men med et nytt digitalt piano i stedet! Impulse buyer, me? no way... Jeg hadde faktisk planer om å kjøpe piano.. bare hadde ikke tenkt at jeg skulle gjøre det den dagen.. men jeg er veldig fornøyd med kjøpet og spiller i grunn hele tiden nå :o) Min samling av instrumenter begynner å bli litt lengre nå... I teorien har jeg nå 4 pianoer, 3 gitarer (solgte nettopp el-gitaren til Odd), 1 fiolin, 1 mandolin, 1 ukulele, 4 blokkfløyter, en liten tromme og et bittelite munnspill.. tror det var alt.. Har noen en cello på lager tas den i mot med takknemlighet og glede ;o)

Ellers har jeg ikke stort å fortelle.. framover har jeg én eksamen i Entertainment Law og 2 essay og 1 portfolio i andre fag.. Tar Directing som valgfag, som jeg tror blir interessant, men også mye arbeid.. Så jeg har nok å gjøre framover.. Kan jo prøve å blogge litt for det.. vi får krysse fingra..

Tenkte jeg skulle legge til noen bilder av her jeg bor, kom på at det har jeg jo ikke gjort før..

Døra  til rommet mitt , dekorert av min flatmate Matt.

Senga mi, med det flotte Jack Sparrow håndkleet (kjøpt i Disneyland) rett over hodeputa mi!

Jeg har selvsagt et musikalsk hjørne... Mandolin, ukulele og piano på plass, med bilder av tantebarna på sida :o)

Skrivebordet er selvsagt et stort rot.. Gardinene er kanskje heller ikke akkurat de vakreste som noen gang er laget.. Men jeg kunne ikke akkurat velge de..

Vask og speil på rommet... dog har ikke noe stort speil, så jeg vet i grunn aldri hvordan jeg ser ut fra halsen og ned.. hadde aldri tenkt at det skulle bry meg å ikke ha et ordentlig stort speil..

På kjøleskapet vårt har vi bokstaver og skriver noen beskjeder nå og da.. dette er beskjeden som står i disse dager.. som også er grunnen til at jeg ikke viser noen bilder av resten av hybelen :p.. It's just one big mess akkurat nå...

 

Så ja.. dette er livet mitt akkurat nå! Jeg har det veldig bra, vi ser mye film, slapper av, spiller og har det gøy, lader opp til alt arbeidet vi har foran oss. Jeg er ganske imponert over at jeg klart å skrive nytt innlegg før noen begynte å mase... men dere har vel kanskje gitt opp ?

Nytt innlegg (mangel på mer interessant tittel grunnet press til å skrive nytt innlegg)

"You can't force creativity!" Sagt av min norske coursemate Helga en av de første dagene da vi ble delt opp i grupper og tvunget til å enten skrive et dikt eller lage en sang om våre erfaringer på LIPA så langt... på ca. 30 minutter. Jeg er enig og sier det nå til mine trofaste blogglesere som i det siste har lagt stort press på meg og min blogging; You can't force creativity!

Det er svært uinspirerende å skrive når forrige innlegg fikk kun 4 kommentarer og to av de fra samme person (takk, cecilie) og den siste kun var enda mer press om at jeg skulle blogge (takk til deg Karen)! Jeg skriver da ikke denne bloggen for min egen del, jeg vet jo selv hva som skjer! For at jeg skal skrive må jeg føle at noen faktisk leser, og for å vite om folk leser må de legge igjen en kommentar! Dere må gjøre litt dere også, om dere vil at jeg skal skrive! (prøver å skylde denne skrivesperren på dere)

Jeg pleier jo å skrive om mine små pinlige episoder og alle de klønete tingene jeg gjør, og når det ikke skjer så mye av det finner jeg det litt vanskelig å skrive. Og i tillegg skriver og snakker jeg hele tiden på engelsk så det har begynt å bli trøblete å produsere en setning på norsk. De blir ikke helt riktige alltid. (prøver å skylde denne skrivesperren på språket)

Har jeg da kommet med nok dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har blogga? 

Nå er ikke jeg den som lett gir etter for press, men siden det er mer fristende å blogge enn å rydde rommet ...

4.-7. oktober var det en musikkfestival/konferanse i Manchester, In the City - It's all about the music stupid, delegat-pass til hele greia kosta ca £500 (rundt 5000 kr). Management-linja på LIPA fikk disse passene gratis - eller nesten i hvert fall. Alle vi i første klasse måtte riktignok møte i Manchester lørdag morgen kl. 9 for litt bag packing for å få det gratis, men det var ikke så ille (det hadde kanskje vært bedre om jeg hadde sovet litt mer en to timer natta før, men...). Vi hadde filmkveld i hybelen kvelden før og det ble sent - jeg la meg 5 og skulle opp klokka 6, skulle møte de andre for å gå til togstasjonen klokka 7. Jeg våknet 7.07. Det lureste hadde vel vært å ikke lagt meg i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt ikke pakka, vi kjenner jo meg nå... Min gode venn Sophie ringte meg 7.07 (det var det som vekket meg) og hun måtte tåle å høre et par engelske gloser som egentlig var siktet mot meg selv (følte jeg hadde lov til å uttrykke disse glosene akkurat da). Toget skulle gå 7.45. De andre gikk i forveien og jeg klarte på en eller annen måte å få på meg klær, pakke og løpe til togstasjonen og til og med vente der i ti minutter før toget gikk! Ganske imponert over meg selv da, ja... Også ganske imponert at jeg med mine to timers søvn var den mest våkne og gira og irriterende vesenet de timene vi drev med bag packing på Midlands Hotel i Manchester (tror det kom med håret...). 

Ja, forresten, til de som ikke har fått med seg det ennå; 

JEG HADDE GRØNT HÅR I CA ÉN UKE!

Det er borte nå...

Er tilbake til svært svært lite hår nå...

Det grønne håret ga tydeligvis folk grønt lys til å si og gjøre akkurat hva de ville til meg (ikke sånn da, ærlig talt, hva slags tanker er det dere har?!). F.eks. lørdag kveld i Manchester var vi ute og på et utested var det plutselig en mann som tok tak i meg, snudde meg rundt der jeg møtte et kamera som tok bilde av meg og denne mannen, før jeg ble snudd tilbake til mine halv-sjokkerte/halv-leende venner. Totalt fremmede mennesker tok seg også friheten til å ta på håret mitt i enhver situasjon og kommentarer som "nice hair", "hey, what happened to your hair?" og "did you know your hair is green?" var ofte å få høre. 

Resten av dagene i Manchester gikk til å 

• leke veldig viktige managere og treffe/se andre viktige managere og artister (f.eks. tidligere manager til Rolling Stones - bandet, ikke bladet)
• se usignerte band spille over hele byen
• sosialisere med de andre i klassen på gratis-drikke-for-delegater-barer rundt omkring. 

Tilbake i Liverpool er ting fortsatt det samme. Fag på skolen er bl.a. Finance, Law, Management of perfomance, management theory & practice, hvorav finance og law foreløpig er de hardeste. Lage budsjett og lese kontrakter på engelsk er ikke bare bare.. Skal i skrivende stund egentlig lese en kontrakt for Sony BMG på ca. 45 sider front and back! 

Av mere praktiske ting har vi to prosjekter foran oss; det ene er jeg på gruppe med 5 andre i klassen og vi skal sette opp en Burlesque-aften i januar en gang, og det andre er jeg på gruppe med 2 andre fra klassen og 2 fra andre klasse (vi er på en måte deres assistenter i dette prosjektet) og vi skal ha en endags utendørs jazzfestival til sommeren under navnet Groove on the Green - og jeg har lovet å ha grønt hår igjen under denne festivalen. Selv om vi har hatt skole i snart to måneder nå er vi fortsatt i begynnerstadiet så jeg gleder meg til vi kommer skikkelig i gang med disse prosjektene. 

Nå må jeg fortsette med kontrakt-lesing (har i grunn tatt meg 3 dager både å skrive dette innlegget og å lese den kontrakten), men her er et lite bilde av hvordan jeg ser ut akkurat nå - jeg forandrer meg jo så mye, vil ikke at dere skal glemme meg helt! Bygningen i bakgrunnen er selvsagt LIPA. 

Å, forresten! Dette er da til alle venner som leser (håper virkelig resten av familien har fått det med seg!): Jeg er blitt tante for niende gang! Lille Linnea kom til verden 14. oktober, Gratulerer, Øivind og Malin! Jeg gleder meg kjempemasse til å se henne, og håper dere viser ho noen bilder av meg, så jeg ikke er helt fremmed når jeg kommer hjem ;)

Så kan jeg jo prøve å si for n'te gang at jeg skal skrive oftere og kortere, men kommer dere virkelig til å tro meg? 

Ingenting, Tingeling

Noen gang lurt på hvor merkelig akkurat det må høres ut for en som ikke er norsk? Må jo høres ut som en eller annen lyd - ringelyd, kanskje, eller noe... 

Jeg har begynt min plan om å lære alle norsk og første uttrykk de lærer er selvsagt: "Hvaskjera, Bagheera? Ingenting Tingeling!" Og de ler selvsagt når jeg kommer til ingeting tingeling-delen... Det er jo forståelig, for det høres faktisk kjemperart ut. Hadde ikke tenkt på det før jeg begynte å lære det bort til ikke-norske studenter. 

Induction week er vel overstått og vi har begynt litt halvseriøst med skole (jeg sier halvseriøst siden vi faktisk har en uke igjen av FreshersFest2008!). Vi begynner litt mer seriøst fra neste uke (selv om jeg følte Entertainment Law og Managing Finance i dag var relativt tøft). 

Forrige uke var som sagt Induction week, altså en uke til å bli kjent med hverandre, skolen, timeplanen, lærere etc. Jeg skal prøve å ikke skrive et altfor langt innlegg, men jeg vil fortelle noen få historier (ja, jeg vet Cecilie allerede har fortalt noen av dere om dette, men resten kan lese videre, og dere som har hørt det kan også lese videre, for Cecilie har sikkert ikke fortalt alt riktig!). Forrige tirsdag hadde vi Liverpool Orientation Exercise (ja, jeg vet, exercise på Management-linja! det stemmer ikke). Vi ble delt opp i grupper og skulle løpe rundt i Liverpool og svare på en rekke quiz-spørsmål + utføre noen få, enkle (yeah, right!) oppgaver. Siste oppgave var å finne noe å ta med tilbake, noe spennende og orginalt. Tidligere har elever tatt med seg f.eks. en kassett med innspilling av at de hadde vært på radioen den dagen og noen andre hadde tatt med seg en brannbil full av brannmenn med seg tilbake (sistnevnte hadde vunnet alle prisene den året). Vi gjorde alle oppgavene vi skulle gjøre hadde det gøy og tenkte vi tar med oss alt vi får tak i. Det ble en liten samling etterhvert med en parkeringsbot, popcorn fra kinoen (som jeg måtte holde vekk fra de andre, så de ikke skulle spise det opp - tenk! JEG holdt popcornet vekk fra de andre (og meg, selvsagt) og klarte det helt fint!), refleksvest og hjelm fra en bygningsarbeider, og vi må selvsagt ikke glemme lille Brian som var en liten fyr satt sammen av to vinkorker, med litt pålimt hår og klær som vi fikk låne fra The Everyman Theatre. Brian var faktisk ansatt i the Box Office på The Everyman Theatre og de andre ansatte søkte stadig råd hos han (jeg håper noen huska å levere han tilbake). 

Klokken begynte å nærme seg halv fem (vi skulle være tilbake til fem), vi var nede ved the Liver building (som leses laiver, ikke liver) som ligger down by the docks, så vi hadde et stykke vei tilbake til LIPA. Det var her vi kom over en av byens mange sightseeing busser. Den sto åpen og ingen sjåfør var i nærheten! Vi tenkte, oki, vi kan jo ikke stjele den... men vi kan ta bilde inni den! og det gjorde vi... og selvsagt kom sjåføren i det vi sto oppe i dobbeltdecker'n... "hey, you know you're suppose to ask first?" Men det var ikke no prob, vi ble ikke anmeldt eller no.. så får vi jo selvsagt en genial idé og spør om vi kan ta han og bussen med tilbake til LIPA. Det hadde jo vært helt perfekt! Vi ville garantert vunnet! ..og sjåføren gikk med på det! I hvert fall at vi ble med på sightseeing, og siden han kjører forbi LIPA på runden sin, kunne han jo like gjerne stoppe der litt. Så vi fikk tak i en del av de andre og sa til de at de MÅTTE komme utafor og se når vi kom! 

Kom det noen? Nei... de gadd ikke! Management-studenter er late... men de trodde på at vi hadde hatt med oss en sightseeing buss da! Sjåføren måtte dra videre så de fikk jo ikke sett det... Og vi vant heller ikke konkurransen... vi ble slått av en gruppe som tok med seg en ny piercing hjem (i ansiktet på et av gruppemedlemmene altså..). Men vi vant en flaske champagne for en av de andre oppgavene da! (husker ikke hvilken...)

Det har i grunn vært en litt slitsom uke, med skole hele dagen og opplegg hele kvelden, så når det kom til pub crawl torsdag kveld hang jeg med på to puber før jeg vendte snuta hjem og til senga. Fredag og lørdag brukte jeg mye av dagene inne og søndag var jeg på Sunday Funday (et type marked på skolen), der det kun var noen få mennesker så jeg og to andre nordmenn tok en tur til byen i stedet. De to, Karoline og Maria, skulle kjøpe seg en ekstra madrass som de kunne ha når folk kom på besøk. Det ble også relativt morsomt etterhvert siden de måtte bære madrassen gjennom byen på hodet. Jeg hjalp selvsagt ikke til (dog jeg bar veskene og posene deres + at jeg filma og tok bilder av hele greia), men gikk ved siden av og lo og hadde gøy av det hele. 

I går var det pub quiz som også var kjempegøy og jeg er sikker på at gruppa vår vinner hele greia (får vite det etterpå)! Jeg var selvsagt den med mest kunnskap i TV- og filmverdenen og faktisk den eneste (og jeg var i en gruppe med én fra luxembourg og ca 10 briter!) som kunne stave Supercalifragilisticexpealidocious riktig! 

Men nå må jeg stikke, skal på Open mic night på Lipa bar! (Og få vite at vi vant quizen!) 

Prekæs ;)

From this day on you are all professional artists

Ikke værst hva? Første skoledag er vel overstått. Tenkte jeg skulle skrive et lite kort innlegg før jeg drar på International Party på LIPA Bar (altså baren vi har på LIPA som faktisk selger øl hele dagen - ikke det at jeg kommer til å få bruk for det, bare tenkte jeg skulle nevne det). 

Jeg vil påstå (uten å være redd for å ta feil i det hele tatt) at majoriteten av de internasjonale studentene på LIPA er norske. Om det var noen der hjemme som var redd for at jeg skulle glemme norsken helt kan de ta det helt med ro, for det blir ikke no problem å få prata norsk her om jeg skulle trenge det. Norsk burde vært et second language på LIPA. Ca. 10% av alle studentene er faktisk nordmenn. Så siden det kun var internasjonale studenter som starta i dag har jeg faktisk nesten bare snakka norsk... bortsett fra med et par folk fra Luxembourg, Bermuda, Australia, USA, South-Africa, Hong Kong etc. 

Tittelen er hva Programme Leader for Acting sa til oss i dag. Det er denne læremåten de bruker. De behandler oss som fellow artists som de jobber med "side by side"(blir mye engelsk etterhvert, til tross for mange nordmenn). 

Bare en sånn liten info til de som lurer (og for at jeg skal skryte litt). LIPA mottok ca. 4000 søknader for dette året, og kun ca. 270 av de kom inn. Det betyr at de har 3 ganger så mange søknader pr. plass som det Oxford og Cambrigde har. Bare sånn for å ha sagt det...

Kun gjort én klønete ting i dag (som jeg kan huske, hvert fall) og det var at jeg klarte å legge hetta på den fine nye hvite jakka mi oppi lasagnen som jeg spiste på skolen... Ganske imponert over meg selv at jeg ikke gjorde mer tull enn det. 

Nei, nå må jeg årne håret, ta på sminke (as if) og finne noe å ha på meg i kveld! 

Prekæs

Første uke i Liverpool - vel overstått (?)

Hadde jeg tatt meg vann over hodet? Jeg? Flytte til Liverpool? Alene?

Nja... Det har jo gått tålig greit da. Et par stopp på veien bare;

Det begynte egentlig 6 dager før jeg skulle reise - tirsdag 19. august - den dagen begynte hos tannlegen og endte opp på røntgenavdelinga på (snart ikke-eksisterende) Halden Sykehus. Det har jeg jo allerede skrevet om, men bare for å oppdatere hukommelsen til noen av dere (jeg vet den kan svikte) så falt jeg altså midt i gata i byen, tråkka over, røk (ikke bare strakk, men RØK) leddbåndet i høyre ankel, dro til legen som sendte meg til røntgen for å være sikker på at benet ikke var brukket (heldigvis var det ikke det) og dro så hjem for å slappe av, spise piller og få en svært vond fotmassasje av mamma (ikke misforstå - mamma masserte bra ho, bare jeg som hadde vondt i foten + at jeg er jo ganske pingle). Var dette egentlig en advarsel? Gud som hinta til at jeg kanskje ikke skulle dra til Liverpool likevel? Selv tenkte jeg bare: Jaja, greit å få det unnagjort før jeg reiser da.. 

Etter noen dager liggende for det meste rolig og se på OL (Go håndballjentene!!) kunne jeg omsider halte uten krykker og regna med dette kom til å gå så fint. 

To dager før jeg reiste - lørdag 23. august (Da jeg forresten var 21 år og en måned! ...Off jeg begynner å bli gammel...)  - begynte jeg å pakke. Ja dere kjenner jo meg. Jeg skal bo tre år i Liverpool, og jeg begynte å pakke TO dager før jeg reiste (ble jo satt litt tilbake i og med at jeg hoppa rundt på krykker, men likavel...). Jeg begynte ikke en gang på morgenen den lørdagen, men etter at farmor og farfar hadde vært på middag på ettermiddagen! Ble omsider ferdig med å pakke søndag i 13-tiden, da vi reiste til Drammen til tante Sissel og onkel Tor (for de som ikke har fått med seg det ennå; Mamma og tante Sissel skulle være med til Liverpool for en uke). Min søster Agnethe og min niese Gabriella kom på besøk, og lille Gabriella hadde litt vanskelig for å skjønne hvorfor ikke hennes favoritt-tante Taati (altså meg) ikke klarte å sitte på den lille barnestolen ved det lille barnebordet (det var ikke fordi jeg var for tung altså, det var fordi foten ikke klarte det!) sammen med henne. 

Vi oppdaget da - en dag før vi skulle reise, altså søndag 24. august - at koffertene mine var altfor tunge. Vi skulle reise med ryanair og de tjener jo sine penger på bagasje og overvekt (på bagasjen, ikke på menneskene!). Jeg hadde betalt for tre kofferter, hadde ikke lov til å ha mer enn 15 kg sammenlagt for det - altså gjennomsnittlig 5 kg per koffert (som koffertene nesten veier uten bagasje i). 120,- pr kg overvekt regna vi ut kom til å bli en betydelig stor sum. Jeg hadde 25 kg over (vi har ikke vekt hjemme, og jeg klarer ikke kjenne på det sånn uten vekt), så dere kan jo regne selv hvor mye det kom til å koste meg. Så vi begynte å pakke om - jeg hadde jo regna med overvekt, men tenkte en litt mindre sum. Vi tok ut alle ting - altså alle dvd'er, alle bøker, spill, mappe med bilder, dyne, håndklær og sengetøy, og pakket ned igjen alt tøy, sko, bamse, ordbok, kun én skjønnlitterær bok og toalettmappe. That's it - jeg som aldri har brydd meg særlig om klærne mine og er veldig glad i tinga (les: dvd'ene) mine måtte legge igjen alt og kun ha med meg masse kjedelige klær for de veier jo ingenting! Jeg klarte likevel å få 16 kg overvekt, men det fikk gå, jeg kunne ikke ta ut mer nå. Jeg fikk heldigvis med meg data og mandolin (for de av dere som ikke har fått med der det: Jeg har lært å spille mandolin i sommer! Jeg lærte det på fiolinen :P), men det var jo håndbagasje så det va'kke no problem. Her burde jeg hvert fall tatt hintet, hvem andre enn meg må pakke om kvelden før man skal flytte til en annet land for tre år?

Så kom dagen vi skulle reise. Vi skulle ta buss fra Drammen til Torp noe som gikk veldig greit, vi kom oss trygt frem. På Torp stilte vi oss i feil kø, selvfølgelig. Jeg spurte faktisk på forhånd hvilken kø vi skulle stå i, men likevel klarte det altså å bli feil (hvis jeg hadde fått en femøring for hver gang jeg på en eller annen måte kom i feil kø hadde jeg ikke trengt støtte fra lånekassen nå, så det var ikke så veldig overraskende at det ble feil). Vi fikk sjekket inn og det gikk greit, til tross for at dama var litt vel stressa (jeg ble litt irritert), og gikk for å betale overvekta (på bagasjen, ikke på oss) som ble 1900,- så det var brukbart. Gikk gjennom sikkerhetskontrollen som også gikk greit, det pep ikke på noen av oss, og jeg begynte å tenke at nå var vi vel ferdige med de meste uhella. Jeg tenkte vel det litt for tidlig ja. 

Vi titta ikke ordentlig på klokka og fant ut at vi rakk å spise litt før vi skulle gå om bor på flyet. Vi satt oss ned og mor og tante gikk for å kjøpe mat (jeg måtte hvile foten). Tante kom med sin mat, og mor kom etter. Mor klarte å søle ut kaffen sin, rett ved noen utenlandske (engelske, kanskje? husker ikke) mennesker som hjalp til litt. Mor fikk ny kaffe - vi oppdaget tiden, mor helte i seg den nye kaffen og vi skyndte oss avgårde med baguetten i hånda (jeg hadde egentlig wraps, da.. men likevel). Vi gikk bort til køen til vår gate der min tante plutselig ikke kunne finne boardingpasset sitt. Er det mulig å være såå uheldig? Hvorfor skal liksom alt sånt skje meg eller de som er rundt meg der og da? Hvorfor kan det ikke fordeles litt mer gjevnt? Travis' fine låt "Why does it always rain on me" spilles ofte inni hodet mitt. 

Nå er dere vel spent på hva som skjedde videre? Jo det skal jeg fortelle; Jeg ble stående å vente mens mor og tante gikk for å følge sporene våre bakover i tid (noe som ikke var så vanskelig siden vi hadde etterlatt oss et par kaffeflekker her og der). Tante gikk for å sjekke toalettet og spurte en vakt om hva vi skulle gjøre om de ikke fant det, mens mor gikk tilbake til kafeen der vi hadde sølt kaffe og stukket av i all hast. Og der på bordet vi satt ved lå boardingpasset! Både jeg og mamma huska at vi hadde sett det da vi gikk fra bordet, men det lå opp ned og vi hadde tenkt at det var bare en sånn hvit papplate som ofte ligger under baguetten når den er pakka inn og hadde ikke tenkt mer over det da vi gikk fra bordet sist. De kom tilbake til meg med boardingpasset og herfra og til vi kom til der vi skulle være i Liverpool gikk det tålig greit, ingen flere STORE uhell, i hvert fall (selv om tante klarte å snu posen med Maltesers (sjokoladekuler) opp ned og det meste falt ut på gulvet). Ja, også da vi egentlig skulle kjøpt adapter på flyplassen kjøpte vi en pakke kjeks i stedet, så vi gikk et par dager i Liverpool uten å kunne lade telefoner, føne håret og diverse. 

Jeg skulle ikke flytte inn før 1. september, så vi skulle bo en uke på Sampson Place - Serviced Apartment (legg merke til navnet, for det er et sted dere ikke bør bo når dere kommer og besøker meg). Da vi kom dit fikk vi vite at den leiligheten vi egentlig skulle fått var blitt utleid en natt lenger, så den vi fikk var ikke den vi egentlig skulle ha, men vi skulle bare ringe om vi trengte noe og om vi ville bytte dagen etter. Det fant vi fort ut at vi ville. Leiligheten var fin og ren den, men manglet lys i stue og på rommet mitt, det var et håndkle for lite, det var ingen kjeler eller stekepanne på stedet, kun én sofa (som det ikke var så veldig god plass i) og ingen stoler eller bord på kjøkkenet og det var en del andre småting. Dette blir et langt innlegg, men det er vel ikke no nytt.

Vi bodde en natt i den leiligheten og ringte i ti-tiden neste dag for å si at vi ville bytte leilighet. Det skulle gå i orden, de skulle finne noen som skulle vaske leiligheten og hjelpe oss å flytte dit. De sa de skulle ringe opp igjen. Så vi ventet. Og vi ventet. Og da klokken ble tolv-halv ett og ingen hadde ringt eller kommet ringte vi igjen og fikk da beskjed om noen skulle komme klokken to og flytte oss. Så vi fant ut at vi skulle gå og ta en rask titt rundt Liverpool Cathedral (som faktisk er verdens største anglikanske katedral - mye som er verdens største, beste, første og fineste i Liverpool - i følge dem selv). Vi fortet oss tilbake slik at vi skulle være klare klokka to, men kom det noen? Nei. Vi ventet. 

Plutselig hørte vi masse roping også kom det en dude løpende gjennom parken foran huset vi var i. Mamma, fantasifull og krimlesende som hun er, sier: "Se, der løper det en tyv." Og rett etter at hun har sagt det (vi ler jo litt av hvor teit det var), hører vi en sirene og jeg ser at duden løper over veien på andre siden av parken, han ser politibilen komme borti veien også gjemmer han seg under en blå varebil! Det var helt merkelig å se på. Han løp over veien rett foran politiet, gjemte seg under den varebilen og så trodde han at de ikke kom til å se han?!? De gjorde selvsagt det og det kom to små politibiler og to sånne store som skal ha fanger baki til og de putta duden med hånda i håndjern på ryggen inn i en av de store bilene. Det var som ha sin helt egen C.S.I. i stua (eller rett utenfor vinduet, da)! 

Etter at jeg hadde ringt enda en gang kom det endelig to vaskedamer som ga oss nøkler til leiligheten vi skulle flytte til. Leiligheten var ok, den hadde det vi mangla oppe - men mangla et par småting som vi bestemte oss for å kjøpe selv - orket ikke vente enda en dag på at de folka skulle få ut finger'n. Resten av uka gikk helt fint, vi handlet, spiste og var turister. Vi så Albert Dock, Matthew Street (gata der The Beatles starta), Anglican Cathedral (som er helt enorm), LIPA fra utsiden (selvsagt), Chinese Arch (også den største utenfor Kina), tok en runde med en turistbuss og ble kjent med byen. 

Mandag 1. september kom, mor og tante skulle reise hjem og jeg skulle flytte inn. Vi tok taxi til der jeg skulle "sjekke inn" og mor og tante skulle reise videre til flyplassen når jeg hadde kommet meg på plass. Selvsagt ble det tull. Det blir jo alltid tull med meg. Av en eller annen grunn hadde ikke betalinga av leiligheten gått gjennom (ja, vi betaler nemlig alt på en gang her) så det tok litt tid. Jeg måtte gi nye kortdetaljer som selvsagt ikke tok en så stor sum, og måtte vente. Mor og tante måtte reise før jeg fikk sted å bo så det ble en litt trist avskjed og jeg ble stående der uten sted å bo... Men det var selvsagt ikke noe problem, jeg fikk bo her for det:) De trakk litt av summen på mandag også ga jeg de nye kortdetaljer i går så nå er det i orden! Leiligheten er betalt, jeg har sted å bo, med internett og alt! Jeg måtte selvsagt ut og kjøpe dyne, pute og sengetøy og da jeg kom tilbake kom jeg på at jeg hadde glemt å kjøpe laken. Søren og... Så oppdaget jeg at i den pakka jeg hadde kjøpt med pute og dyne skulle det også være en overmadrass (jeg trodde det var det det betydde).. Det var ikke en overmadrass, det var et sånt vanntett halvveislaken til å ha under lakenet (sånn i tilfelle man skulle være uheldig på nattan), men jeg orka rett og slett ikke å gå ut en gang til den dagen og kjøpe laken så den første natta i leiligheten lå jeg sammenkrølla i senga med dyna bretta over og under meg, jeg sov jo, men våknet relativt tidlig på tirsdag morgen, og litt vondt i rygg og nakke. 

Så nå sitter jeg her i det O, store utland, kjenner ett menneske og det er en av mine flatmates (de andre to har ikke kommet ennå) og han heter Jack og skal studere historie på et av de andre universitetene her. Jeg har ingen filmer å se på, ingen bøker å lese (leste ut boka mi på mandag), men jeg har det veldig bra for det:) Hehe. Om to dager er første skoledag på LIPA og så er det Freshers Fortnight i to uker fremover, før vi begynner skikkelig med forelesninger og slikt. Jeg skal prøve å skrive oftere så det ikke blir så sinnsykt lange innlegg som dette hver gang.. nå skal jeg ut og kjøpe meg en vannkoker (klarer meg ikke uten)! Prekæs! (eller See you later, som vi sier her) 

Klønete meg...

Så... jeg tror ikke det finnes et mer klønete menneske enn meg. Jeg mener, hvem andre klarer å tryne midt i gata, bare dager før man skal flytte til Liverpool, og ryke leddbåndet i høyre ankel?

Ingen over, ingen ved siden - kun meg. 

Jeg kom ut fra tannlegen og skulle gå til farmor der min mor ventet på meg. Jeg gikk selvsagt helt i mine egne tanker som jeg alltid gjør, og skulle gå over veien . Jeg var forberedt på at det var en kant ned, det er jo alltid det fra et fortau. Jeg gikk, jeg falt, jeg ble liggende. Midt i veien. 

Det jeg ikke var forberedt var den ekstra lille asfaltbiten som var asfaltert inntil fortauet for at det skal bli enklere for biler å kjøre opp på fortauet og parkere. Jeg gikk ned fra fortauet akkurat der denne lille asfaltbiten sluttet og gikk på trynet. Jeg fikk foten vridd under meg og klarte ikke reise meg igjen. Jeg dro meg tilbake til fortauskanten og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, men jeg skjønte jeg måtte ringe kjære mor og be ho komme og hente meg. 

Jeg ble sittende der halvveis gråtende og med halve munnen bedøvd (etter et vondt tannlegebesøk) og nesten ingen brydde seg! Det var en bil som kjørte litt sakte forbi, stoppet og rygget tilbake for å høre om det gikk bra med meg, og det var det! Det gikk andre mennesker forbi, en del ungdomsskoleelever, men ingen av de stoppet og spurte hva som hadde skjedd. Trodde de jeg var full eller narkoman eller noe slikt? Blir litt oppgitt av det nå når jeg tenker på det etterpå.

Mamma kom i hvert fall og vi dro til legen. Legen min har selvsagt kontor ca. 25 trappetrinn opp i lufta, så det var jo et prosjekt i seg selv. Jeg hinket (med hjelp av mamma og kontordama) bort til disse trappetrinnene, og dro meg selv sittende opp trappen mens mor og kontordame gikk småleende ved siden av. Det var jo ganske komisk, så jeg klandrer deg ikke om du ler nå. Fra legen ble jeg sendt til røntgen der vi ble sittende og håpe på at det ikke var brudd. Heldigvis var det ikke det, leddbåndet var røket og jeg måtte dra hjem igjen på krykker. Jeg må ta noen piller og må prøve å overleve når mamma maserer inn en type gel i foten min. 

Det gjør vondt, og jeg klarer ikke gå på foten, men håper jeg ikke trenger krykker når jeg flytter på mandag. Det vil passe litt dårlig. 

Konklusjon: Jeg er veldig klønete og har utrolig dårlig timing. 

Et par skritt nærmere...

Det begynner å nærme seg nå! Jeg har bestilt flybillett og fått leilighet. Mandag 25. august er dagen - dagen da jeg reiser til Liverpool. Gleder jeg meg? JA!!!! Gruer jeg meg? Begynner å kjenne det litt nå... men det henger vel med :)

Jeg er ennå ikke ferdig med å pakke ut etter Stavanger, men har pakket ned filmene for Liverpool! Filmene er viktigst ;)

Om én time og et kvarter blir jeg 21 år og i tilfelle noen skulle finne på å ha en på lager så ønsker jeg meg en ukulele!

Jeg får treffe Paul McCartney!!

jeg sitter her på lørdagskvelden og surfer på LIPA's hjemmeside. Kommer inn på FAQs og nesten nederst på siden står det: Will I get to meet Paul McCartney?
Og svaret som da følger er: Briefly, at graduation, unless you are a Music student majoring in Songwriting, in which case you might meet him before graduation.

Det betyr at jeg treffer Paul McCartney når jeg får diplomet og er ferdig på skolen (for de som ikke kan engelsk)!! Yeah! In your faces!

Vælkømmin!

Da er vi i gang med ny blogg! Til høsten begynner jeg på Liverpool Institute of Performing Arts, på studiet Music, Theatre and Entertainment Management. Nå i sommer skal jeg blogge litt om forberedelsene og slikt og til høsten skal jeg se om det blir tid (jeg kommer jo til å være så opptatt med å manage alle eventene til Paul McCartney!) til å blogge litt om hvordan livet er. Jeg skal være der i tre år, så jeg bør jo få til noen innlegg i hvert fall... yeah!